Relasjoner

Det som i mange tilfeller burde være den beste relasjonen er først og fremst familie.
Men i mange tilfeller er det ikke sånn......
Det finnes noen som velger bort familien av ulike årsaker eller årsaker som er basert på uenighet og diskusjoner i en årrekke.......Noen tåler ikke å få sannheten på bordet....Noen tåler ikke å bli sagt i mot.....Og noen tenker kun på seg selv fordi deres ego er det største......Og hvordan kan man komme forbi sitt eget ego? Hvordan begynne å tenke på andre enn seg selv? Hvordan se sine egne overtramp og feiltrinn, hvordan takler man å møte seg selv i døra? Hvordan ville verden vært hvis alle skulle fulgt sin egen overbevisning og leve etter sitt eget ego? Hvordan hadde relasjonene til andre mennesker blitt da?Hvordan forholder man seg til de menneskene som kun eller ofte kjører sitt eget løp? Jeg tror ikke de menneskene er så lett å samarbeide med, enten det er av privat art eller i en arbeidssituasjon.......Og jeg tror ikke de menneskene har det så lett....Eller kanskje de har det helt greit? For de har ikke evnen til å se at deres adferd er feil?Ikke veit jeg.......Jeg veit bare det at jeg vil være en som lytter, jeg vil være en som innrømmer at jeg har tatt feil, selv om det kan være både vondt og vanskelig enkelte ganger fordi jeg kanskje har vært skråsikker i min sak over tid.......Men uansett....Er det muligheter for å inngå et kompromiss så gjør jeg gjerne det, men ikke hvis det bare går den ene veien......Jeg vil ikke bare gi og gi og gi, uten å få en god relasjon tilbake........Jeg blir fryktelig sliten av sånt......Og jeg blir fryktelig sliten av de som ikke innser hvilke mennesker de har med å gjøre som egentlig kun er på godfot med deg når du er enig med de....Når du er sånn som de ønsker at du skal være..........Men et feiltrinn, så er du ute i kulda igjen.....For der har du vært før.......Kanskje det er bra nå og du er livredd for at alt skal bli vanskelig igjen, derfor er du kanskje der du er nå.......En som sleiker vedkommende oppover ryggen........Fordi du tør ikke å ta sjangsen på å være ute i kulda igjen.....Det er så mye som står på spill.......Men du velger selv.......Det er ditt liv......Du velger selv hvem du vil omgåes, og det er klart at når det gjelder nær familie så er det vanskeligere å si i fra kanskje......Men hvorfor? Hvorfor skal det være så vanskelig? Jeg har kommet dit hen at jeg er lei av å bli "formet" av andre mot min vilje! Jeg er lei av å stadig bli kritisert for alt! Jeg er lei av mennesker som får meg til å føle meg mindreverdig, føle at jeg ikke strekker til, føle at jeg ikke har det sånn som vedkommende vil at jeg skal ha det på ALLE plan! For pokker! Jeg er et voksent selvstendig menneske med masse livserfaring! Jeg har egne barn som jeg har oppdratt og fortsatt oppdrar! Jeg jobber i et omsorgsyrke, og jeg ser, føler nå at jeg gjør noe riktig her i livet! Jeg forlanger å få bestemme over mitt eget liv uten andres utidige innblandinger av  egoistiske, såkalte vi vet best holdninger! Jeg vet for pokker best selv jeg!! Råd og samtaler kan man ha, for all del! Men ikke formaninger! Nei.........nei og atter nei!! Og jeg vet iallefall at skulle jeg være heldig å bli bestemor til mine barns barn.......Da skal jeg trå varsomt......Ikke overkjøre.......Ikke fremstille meg som den guruen som har kompetanse på ALT her i livet....For det er det ingen som har......Vi lærer og erfarer ting hver skapte dag.........Selv når vi er voksne.......Tenk over at alle har ansvar for sin egen relasjon til andre mennesker, uansett nære eller mindre nære relasjoner.......Vær mot andre sånn som du vil at andre skal være mot deg......Men noen ganger hjelper ikke det, noen ganger prøver man og prøver man og prøver man......Men det blir bare fra den ene siden....Og da må man ta et valg.....Et valg som kan gjøre vondt, men skal man videre så må man.......Relasjonen kan bli bra, men da må dialogen endres.....Og det er ikke lett å få motparten til å innse det.........Synd men sant.......Og uansett.....Livet går videre, selv om en relasjon som burde vært både viktig og kjærlighetsfull brytes på ubestemt tid..........Dette er noe som mange opplever og jeg, velger å sette ord på det!

Jeg er min egen styrke

Min egen styrke som det tok meg mange år å finne
som det tok meg mange år å bli trygg på
som det tok meg mange år å kjenne etter at jeg hadde tiltro til!

Hvorfor det?
Jo fordi at noen.....Noen som skulle være nære personer spilte et spill for galleriet.....
manipulerte, skulle styre og helst korrigere meg hele veien.......

Vi alle trenger å bli korrigert fra tid til annen.....For noen ganger tar vi feil.....Men vi fortjener ikke å bli latterliggjort, tilsidesatt og korrigert på en sådan måte som både er respektløst og hatefullt......

Man bør bli respektert for den man er, man bør bli annerkjent for den man er.......Ikke skryt i hytt og pine, men vi kommer alle langt med å vise hverandre respekt, annerkjennelse og det å skjønne at vi kan ikke manipulere andre til å mene det samme som oss......Vi kan ikke overkjøre alle rundt oss og tro at vi kan best bestandig! Vi kan lære mye av hverandre, enten det er en slektning, en nabo, en kollega eller hva som helst! Vi lærer barna våre å vise respekt for andre allerede fra de er små, hvorfor er det da så vanskelig for så mange voksne å vise dette overnfor sine medmennesker? Enten det er en datter, en sønn, en nabo, en kollega eller noe så enkelt som alle rundt oss? Jeg bare spør......Og jeg får nok aldri svar fra de eller den jeg mener ikke lever etter dette som faktisk kan gjøre livet godt for så mange mennesker inklusiv oss selv.........Jeg har iallefall gjort opp status for mitt liv.........De som ikke kan respektere meg  og i tillegg bare krever og krever, er innsylta i sin egen egoisme......De kan jeg ikke ha noe med å gjøre, jeg er ansvarlig for å ha det godt i dette livet, og de som gjør meg vondt vil jeg ikke forholde meg til.......De tapper meg for energi....Energi jeg vil bruke på noe annet.....Noe positivt.........For jeg er min egen styrke, og den skal ingen få rokke ved, ingen skal få ødelegge min styrke, den er ryggraden i mitt liv!