Relasjoner

Det som i mange tilfeller burde være den beste relasjonen er først og fremst familie.
Men i mange tilfeller er det ikke sånn......
Det finnes noen som velger bort familien av ulike årsaker eller årsaker som er basert på uenighet og diskusjoner i en årrekke.......Noen tåler ikke å få sannheten på bordet....Noen tåler ikke å bli sagt i mot.....Og noen tenker kun på seg selv fordi deres ego er det største......Og hvordan kan man komme forbi sitt eget ego? Hvordan begynne å tenke på andre enn seg selv? Hvordan se sine egne overtramp og feiltrinn, hvordan takler man å møte seg selv i døra? Hvordan ville verden vært hvis alle skulle fulgt sin egen overbevisning og leve etter sitt eget ego? Hvordan hadde relasjonene til andre mennesker blitt da?Hvordan forholder man seg til de menneskene som kun eller ofte kjører sitt eget løp? Jeg tror ikke de menneskene er så lett å samarbeide med, enten det er av privat art eller i en arbeidssituasjon.......Og jeg tror ikke de menneskene har det så lett....Eller kanskje de har det helt greit? For de har ikke evnen til å se at deres adferd er feil?Ikke veit jeg.......Jeg veit bare det at jeg vil være en som lytter, jeg vil være en som innrømmer at jeg har tatt feil, selv om det kan være både vondt og vanskelig enkelte ganger fordi jeg kanskje har vært skråsikker i min sak over tid.......Men uansett....Er det muligheter for å inngå et kompromiss så gjør jeg gjerne det, men ikke hvis det bare går den ene veien......Jeg vil ikke bare gi og gi og gi, uten å få en god relasjon tilbake........Jeg blir fryktelig sliten av sånt......Og jeg blir fryktelig sliten av de som ikke innser hvilke mennesker de har med å gjøre som egentlig kun er på godfot med deg når du er enig med de....Når du er sånn som de ønsker at du skal være..........Men et feiltrinn, så er du ute i kulda igjen.....For der har du vært før.......Kanskje det er bra nå og du er livredd for at alt skal bli vanskelig igjen, derfor er du kanskje der du er nå.......En som sleiker vedkommende oppover ryggen........Fordi du tør ikke å ta sjangsen på å være ute i kulda igjen.....Det er så mye som står på spill.......Men du velger selv.......Det er ditt liv......Du velger selv hvem du vil omgåes, og det er klart at når det gjelder nær familie så er det vanskeligere å si i fra kanskje......Men hvorfor? Hvorfor skal det være så vanskelig? Jeg har kommet dit hen at jeg er lei av å bli "formet" av andre mot min vilje! Jeg er lei av å stadig bli kritisert for alt! Jeg er lei av mennesker som får meg til å føle meg mindreverdig, føle at jeg ikke strekker til, føle at jeg ikke har det sånn som vedkommende vil at jeg skal ha det på ALLE plan! For pokker! Jeg er et voksent selvstendig menneske med masse livserfaring! Jeg har egne barn som jeg har oppdratt og fortsatt oppdrar! Jeg jobber i et omsorgsyrke, og jeg ser, føler nå at jeg gjør noe riktig her i livet! Jeg forlanger å få bestemme over mitt eget liv uten andres utidige innblandinger av  egoistiske, såkalte vi vet best holdninger! Jeg vet for pokker best selv jeg!! Råd og samtaler kan man ha, for all del! Men ikke formaninger! Nei.........nei og atter nei!! Og jeg vet iallefall at skulle jeg være heldig å bli bestemor til mine barns barn.......Da skal jeg trå varsomt......Ikke overkjøre.......Ikke fremstille meg som den guruen som har kompetanse på ALT her i livet....For det er det ingen som har......Vi lærer og erfarer ting hver skapte dag.........Selv når vi er voksne.......Tenk over at alle har ansvar for sin egen relasjon til andre mennesker, uansett nære eller mindre nære relasjoner.......Vær mot andre sånn som du vil at andre skal være mot deg......Men noen ganger hjelper ikke det, noen ganger prøver man og prøver man og prøver man......Men det blir bare fra den ene siden....Og da må man ta et valg.....Et valg som kan gjøre vondt, men skal man videre så må man.......Relasjonen kan bli bra, men da må dialogen endres.....Og det er ikke lett å få motparten til å innse det.........Synd men sant.......Og uansett.....Livet går videre, selv om en relasjon som burde vært både viktig og kjærlighetsfull brytes på ubestemt tid..........Dette er noe som mange opplever og jeg, velger å sette ord på det!

Jeg er min egen styrke

Min egen styrke som det tok meg mange år å finne
som det tok meg mange år å bli trygg på
som det tok meg mange år å kjenne etter at jeg hadde tiltro til!

Hvorfor det?
Jo fordi at noen.....Noen som skulle være nære personer spilte et spill for galleriet.....
manipulerte, skulle styre og helst korrigere meg hele veien.......

Vi alle trenger å bli korrigert fra tid til annen.....For noen ganger tar vi feil.....Men vi fortjener ikke å bli latterliggjort, tilsidesatt og korrigert på en sådan måte som både er respektløst og hatefullt......

Man bør bli respektert for den man er, man bør bli annerkjent for den man er.......Ikke skryt i hytt og pine, men vi kommer alle langt med å vise hverandre respekt, annerkjennelse og det å skjønne at vi kan ikke manipulere andre til å mene det samme som oss......Vi kan ikke overkjøre alle rundt oss og tro at vi kan best bestandig! Vi kan lære mye av hverandre, enten det er en slektning, en nabo, en kollega eller hva som helst! Vi lærer barna våre å vise respekt for andre allerede fra de er små, hvorfor er det da så vanskelig for så mange voksne å vise dette overnfor sine medmennesker? Enten det er en datter, en sønn, en nabo, en kollega eller noe så enkelt som alle rundt oss? Jeg bare spør......Og jeg får nok aldri svar fra de eller den jeg mener ikke lever etter dette som faktisk kan gjøre livet godt for så mange mennesker inklusiv oss selv.........Jeg har iallefall gjort opp status for mitt liv.........De som ikke kan respektere meg  og i tillegg bare krever og krever, er innsylta i sin egen egoisme......De kan jeg ikke ha noe med å gjøre, jeg er ansvarlig for å ha det godt i dette livet, og de som gjør meg vondt vil jeg ikke forholde meg til.......De tapper meg for energi....Energi jeg vil bruke på noe annet.....Noe positivt.........For jeg er min egen styrke, og den skal ingen få rokke ved, ingen skal få ødelegge min styrke, den er ryggraden i mitt liv!

Livets skole

I livets skole vil man få se, at også motgangen hører med,
og at kanskje det som er særlig tungt,
kan bli et nødvendig vendepunkt!

Et smil

Et smil er et kunstverk i streker som runer rundt øyne og munn.
Små små riller og bølger som leker og skaper en lykkelig stund,
og gir deg et vinnende vesen, som er gull i grunn!

Tillat aldri....

Tillat aldri at noen kritiserer deg fordi du føler som du gjør,
fordi du tenker som du tenker,
fordi du velger å leve som du gjør,
fordi det er slik det er best for deg!

Tillat aldri at noen hakker på deg fordi du er den du er.
Ingen andre enn du selv vet hva som er best for deg.
Jeg vet veldig godt hva eller hvem som er bra for meg,
det trenger ingen å fortelle meg.

Alle kan gjøre deg lykkelig ved å gjøre noe spesielt,
men bare noen spesielle kan gjøre deg lykkelig uten å gjøre noe....

The best and most beautiful things in the world
cannot be seen or ever be touched,
they must be felt with the heart.

Lev livet i medfølelse og kjærlighet til andre.
La deg lede av hjertets klare stemme,
så vil sjelen vokse!
Når den gjør det,vil du gå over fra bare å være...
til å bli.....

Jeg blir aldri så rik at jeg har råd til å miste noen.
La tiden som kommer blir fylt med glede, men hvis motstand kommer er jeg til stedet....
Hvis smilet visner og dagen blir stri, skal du vite at jeg alltid har tid!

Trofast vennskap

Trofast vennskap
er godt å eie,
trofast vennskap
er godt å gi.

Det gir trygghet
på tunge veier
det gir livet
en ny verdi.

Kommunikasjon

Kommunikasjon utøves gjennom hele livet.
Fra vi ser dagens lys og til vi forlater denne dimensjonen her på jorden.
Men kanskje vi kommuniserer også fra den andre siden?
Hvem vet?
Ingen har noe svar på det, vi kan bare anta, tro og fornemme....
Noen kan fornemme kommunikasjon fra en annen dimensjon og blir kanskje oppfattet som noe "rar".....
Men hvorfor tro?
Tja...Si det.....Spiller forsåvidt ingen rolle, for alle mennesker bør få ha sin tro og overbevisning uten at det trenger å ha noen betydning.
Men det å ha gode evner til kommunikasjon her vi er nå, det har betydning!
Hvorfor?
Jo, det er mange grunner til det!
Når vi er spedbarn kommuniserer vi oftes med våre omsorgspersoner, siden andre og dette får vi erfaringer av! Erfaringer som lærer oss noe! Kommunikasjon må vi ha i alle faser ved livet og de ulike formene for kommunikasjon gir oss en pekepinn på hva som er god kommunikasjon og det som er dårlig kommunikasjon. Dårlig kommunikasjon kan få store konsekvenser.....Og det å kommunisere på en god måte kan være "en hard nøtt å knekke", men det vi bør huske på er at hvis vi, hver enkelt av oss legger grunnlaget for god kommunikasjon.....Ja da kommer vi lengre på veldig mange områder. Det å lytte til hva et annet menneske har å si, vise forståelse men samtidig sette våre grenser for hvordan vi ønsker en kommunikativ samtale gjør at vi stiller sterkere til en god relasjon til et annet menneske. Kommunikasjon kan være vanskelig, men også lett! Det hele avhenger av om vi ser oss selv og klarer å "lese" motparten på en god måte. Men så hender det at vi prøver å få til en god kommunikasjon med noen som ikke er helt der vi er......Da blir ting vanskelig......Men vi må aldri gi opp den tanken, den innstillingen og den holdningen vi selv har for god kommunikasjon. Kanskje kan nettopp den personen vi føler har dårlig kommunikasjon endre sin oppfatning eller at vi selv kan se at det er noe vi kan gjøre annerledes...... Bare noen tanker jeg har om kommunikasjon, respekt for andre og relasjoner som jeg selv kan være med på å påvirke til det positive.....

Enya & Enigma Delerium

Sleep fast! Nocturne by Secret Garden

Flåklypa Theme- Reodors ballade

An Amazing Man are you going to finish strong- Nick Vujicic [Polskie Nap...

LOOK AT YOURSELF AFTER WATCHING THIS.mp4

Anette Audition X Factor Norge 2010

Declan galbraith - An angel

Tell Me Why-Declan Galbraith

Et barn

Et barn kan gi oss gleder og utfordringer, et barn gir oss betingelsesløs kjærlighet! Og vi gir det samme tilbake.....Uansett hvor utfordrende det kan være å ha omsorg for et barn så vil man alltid elske barnet sitt......Man vil komme i situasjoner som får fram hele følelsesspekteret i oss.....Man vil bli fortvilet, engstelig for og sint på barnet....Men man vil alltid elske sitt eget barn.....Man kan forakte både adferd og handlinger som barnet gjør feil, men barnet må igjennom det, akkurat som man gjorde selv som barn! Man må gi rom for prøving og feiling, men samtidig gi råd på veien slik at barnet får med seg litt av vår kompetanse på livet. Og gjennom å føle at man har gjort det man kan for at barnet skal få det grunnleggende for å bli mer selvstendig kan man gi mer slipp når barnet en gang skal ut i verden på egen hånd. Man kan ikke tviholde på barnet når barnet er klar for livet på egenhånd.....Men man kan være der allikevel......Jeg er her for deg kjære deg, ring meg hvis det er noe, jeg er glad i deg og kommer alltid til å være det......Og jeg skal gi deg armslag.....La deg erfare ting på egen hånd, slik jeg har gjort......Man skal ikke formane barna sine, spesielt ikke etter at de er store nok til å få mer ansvar selv.......Og har man krampaktig holdt barnet sitt i noe som man trodde var en trygg havn, noe man trodde var riktig men som barnet spesielt i utbryterfasen gir klart uttrykk for blir som å være fanget.....Da kan man få problemer med å hanskes med at barnet nå har blitt voksen......Man kan ikke gi barna sine en annen barndom enn den man har gitt de helt fra begynnelsen.....Og har man feilet så nytter det ikke å prøve å oppdra det når barnet faktisk er voksen......Det er for sent......Men man kan ta sjeen i en annen hånd å prøve å få en relasjon som fungerer til tross for at ting kanskje ikke alltid har vært som man selv ønsker at ting skulle være.........Man må bare innse at det å oppdra barnet som nå er voksen selv, det går ikke.....Det å oppdra barn er ikke lett, noen ganger gjør barn feil.....Og noen ganger er barn helt uregjerlige, umulige og  vanskelige å handskes med.......Men når barna gjør noe positivt så bør man fremheve det! Gi ros, respekt og annerkjennelse.......Gi de det grunnlaget de bør ha med seg i sitt videre liv! Gi de den tilliten de skal ha for å klare seg på egenhånd! Gi de det livet du selv ønsker deg! Gi de betingelsesløs kjærlighet, uansett alder, uansett feil og mangler, uansett hva.....Jeg vil alltid elske mine barn, uansett.....Og de skal alltid vite at de kan komme til meg med alt.......Og jeg vil være en som lytter selv om jeg kan bli sint og fortvilet over ting de har gjort eller adferd de har.....Men jeg vil også stille krav......Krav til de som kan få de til å forstå og få med seg noe av den kompetansen jeg selv har gjennom livet.......Men jeg vil ikke "kvele" de med innblanding, og jeg vil respektere deres ønsker når de en gang skal ut i livet på egenhånd......Selv om det kan bli tøft å se sitt barn ta egne avgjørelser uten meg som veileder, så har man ingen valg......Men man kan være en rådgiver og støtte på barnas premisser......Og det kan man være så lenge man lever......

Hvorfor

skal noen på død og liv hele tiden fremheve seg selv? Hvorfor må noen alltid stille krav til oppmerksomhet uten å tenke igjennom både hvordan de selv ter seg og hvordan de stjeler energi fra andre rundt seg? Hvorfor er det enkelte mennesker som ikke ser at de ikke får verken respekt eller kjærlighet ved å bare kreve hele tiden? Hvorfor er det sånn at enkelte mennesker aldri eller sjelden har tanker for andre enn seg selv, sine egne behov og følelser? Jeg tror at de menneskene som bare går rundt å tenker at det er alle andre det er noe feil med, andre er vanskelige.....Ja de har det ikke mye godt i all negativiteten.....De tenker negativt oftere enn det som er sundt.....De kommer til å få store problemer med relasjoner uansett hvilken arena de er på......De får også på sikt helseproblemer......Nei kjære dere......For å ha et lykkelig liv så må man ikke bare tenke negativt, man må prøve å vende det negative til noe positivt, ha evner til å se sine egne begrensninger og feil......Man kommer ingen vei med å være selvgod.......Man må også ha evnen til å si.....Du...Jeg er lei meg for dette......Beklager, jeg var ikke real mot deg, jeg tok en feil avgjørelse, jeg sa ting som ikke var noe hyggelig.....Kan du tilgi meg, kan vi starte på nytt......Hvis alle i denne verden kunne vært bedre på det å se seg selv, ta selvkritikk og samtidig at alle kan ha evnen til å tilgi......Ja da kommer man langt.....Å "valse" seg gjennom livet ved krav til andre som er urimelige og samtidig legge seg bak en maske av egoisme...Ja da blir man til slutt sittende alene.....Og vel er det greit å være litt alene, men ikke på bekostning av at man faktisk kunne vært mindre ensom hvis man hadde tenkt litt annerledes.......Ta vare på livet kjære medmennesker......Ta vare på de du er glad i, ta vare på deg selv, ha "baller" nok til å si at vet du.....Nå var jeg ikke real......Jeg vil ikke gå gjennom livet og bli husket som en egoist som få vil ha noe med å gjøre fordi jeg er så krevende og egoistisk.....Jeg vil ikke sitte alene på et sykehjem uten å få besøk av andre enn de som kommer kun av plikt men som samtidig helst vil slippe å være der.  Jeg vil gjerne få besøk av mennesker jeg betyr og har betydd noe for, jeg vil at mennesker jeg har en relasjon til vil komme til meg fordi jeg har gitt de glede og kjærlighet gjennom et langt liv......Jeg vil ikke kun få omsorg av mennesker som kun gir meg omsorg fordi at det faktisk er jobben deres.....Nei jeg vil ikke det, jeg vil leve livet mitt fyllt med kjærlighet, jeg vil leve livet med respekt for andre, gi mine kjære venner gode opplevelser, jeg vil at både venner og familie skal synes godt om meg! Men jeg vil også at mine venner og familie kan se alle sider ved meg og tilgi meg de gangene jeg ikke er real, sur, gretten what ever.......Jeg vil ikke sitte alene når jeg blir gammel, jeg vil ikke sitte der med all bitterheten å fortsatt tenke at....Det er alle andre som gjør feil......Jeg vil ikke det....Og det er mitt ansvar.....Og de menneskene som ikke vil være med på det......Ja de kan jeg ikke ha noen relasjon til hvis de kun ser seg selv.......Jeg kan tilgi, og jeg kan forstå at mennesker kan gjøre feil, ha dager som er leie, ha dager de er ureale og rimelig "uspiselige"......Men grunnen til at jeg kan det er fordi at noen av de menneskene kan si til meg at.....Du, i går var det ikke greit.....Kan du tilgi meg.......Mennesker som kan innrømme sine svakheter, og rette opp i det gale de har enten sagt eller gjort......Ja de kan jeg leve med......Men de som overhodet ikke har noen form for empati.....Nei......Beklager.....Livet mitt skal ikke kastes bort på mennesker som ikke kan innse at det de gjør skader andre, de tapper andre mennesker for energi ved bare å kreve og kreve.......Livet er for dyrebart......Livet skal ikke være fyllt av konflikter som ikke lar seg løse......Livet skal være gleder, men også sorger som gjør oss sterkere......Livet er det man gjør det til selv......Alle og enhver er sin egen lykkes smed på alle ulike arenaer i livet.......Livet er den gaven man selv gjør livet til......Ta vare på livet kjære dere, ta vare på det hver skapte dag, det kan være over på et øyeblikk og hva da? Skal man da bli husket for alt det negative? Kanskje ingen bryr seg.......Kanskje noen da gleder seg og ser på vår død som en lettelse......Fordi vi har oppført oss så urimelige gjennom hele vårt voksne liv at ingen en gang orker å ofre oss en tanke......Og sjelen vår? Hvor havner den mon tro? Og får vi fred med oss selv hvis vi  i hele vårt voksne liv har gått rundt å behandlet de fleste av våre bekjentskaper, slekt, venner som luft, gitt de kritikk hele tiden, kommandert og  bestandig vært den som skal ha rett til å gjøre, si, velge for andre selv om de er uenige? Nei....Man blir verken lykkelig i dette livet eller på andre siden.......Et tankekors.....Behandle alle som man vil bli behandlet selv er en god egenskap som ikke alle har dessverre....Men jeg vil velge å leve så godt jeg kan etter det! Hvorfor noen ikke vil eller klarer å se at de skaper seg et liv som er fyllt opp av konflikter på bakgrunn av at de ikke ser sine egne feil vet jeg ikke.....Jeg vet bare hva jeg selv vil bli oppfattet som, jeg vet bare selv hvem som har evnen til å tilgi meg de gangene jeg tråkker over streken og jeg vet at jeg kan lære av mine feil......Og jeg har stor terskel når det gjelder å tilgi....Men jeg kan ikke tilgi hver gang, jeg kan ikke la andre gi meg kun sorger hvis de ikke ser at de gjør livet mitt surt.......Og mennesker som ikke har evnen til å se dette de kan jeg ikke ha i livet mitt......Alle kan gjøre feil gang på gang....Det er mennesklig å feile, men det bør også være mennesklig å innrømme både ovenfor seg selv og andre at nå må man ta sjeen i en annen hånd, man må møte seg selv i døra og man må også sette de grenser for seg selv og andre som er nødvendig for et liv som er verdt å huske........Prøve å se det gode i mennesker i stedet for å kun se det negative.......Negativitet avler negativitet.....

Lykke....

Hva er lykke?
Er lykke penger?
Karriere?
Eller et godt selvbilde?
Gode venner?
Gode familieforhold?

Lykke kan være så mangt, men ingen er lykkelig hele tiden og jeg tror at det å være middels lykkelig på alle plan, det å stå i ting som er tøft, enten det er utfordringer i privat art eller andre arenaer gjør oss sterkere, vi kan få evnen til å gå i dybden, man klarer å stole på sine egne avgjørelser, man får erfaringer og velger kanskje også andre løsninger på ting som har gått galt første gangen man opplever noe man må face der og da......Det å være trygg på seg selv, se at jo.....faktisk så duger jeg! Jeg blir satt pris på, noen er glad i meg, noen setter pris på meg, det kan være lykke! Det at man har god kommunikasjon og samarbeidsevner med noen, det er lykke! Penger.....Ja til en viss grad, sånn at man får betalt regninger og alt man behøver, og kanskje unne seg noe hvis det er rom for det.....Men penger i seg selv er ikke lykke, hvis ikke alt annet er på plass......Vennskap er lykke, gode venner man kan prate med om det meste, som ikke dolker deg i ryggen og som godtar forskjellene, ulikhetene når de er der!Som stiller opp når det gjelder! Det er lykke! Lykke er når din kjære sier....Jeg elsker deg uansett om du er litt sur innimellom, kverulerende og småkranglete......Jeg kommer aldri til å slutte å elske deg uansett hva.....En livsledsager som også er din beste venn, som godtar dine svakheter og fremhever dine sterke sider gjennom å gi deg annerkjennelse, vise ved handlinger at du er mer en god nok! Det er lykke det! Lykke er når barna dine sier Jeg er glad i deg! Du er verdens beste mamma! Lykke er når pjokken sier etter at han har slått seg: Det er godt det finnes mammaer og plaster i denna verden! Lykke er de små øyeblikkene i livet.......De små øyeblikkene som vi skaper selv eller sammen med andre! Lykke er hva vi selv gjør lykke til å være, vi er selv ansvarlige for vårt eget liv og hvordan vi fremstår og forholder oss til andre, lykke er når vi kan få snudd en negativ handling til det positive, når vi kan møte oss selv i døra og si.....Der tok jeg feil, beklager dette skal jeg rette opp i, lykke er så mange  ting av erfaringer, tanker følelser og opplevelser.....Og kun den som kan ha evnen til å tenke i flere retninger opplever optimal lykke.....Livet i seg selv kan være lykke, vi må bare selv jobbe for å være lykkelig, øse ut vår kjærlighet til livet og sine omgivelser, by på seg selv for å få noe tilbake! Lykke skaper vi selv ved å prøve, feile og erfare......Reflektere og oppsummere.....Hva kan jeg selv gjøre for å være lykkelig? Et tankekors.......Lykke er delvis selskapt, og oppskriften på lykke....Nei den finnes nok ikke, alle og enhver må finne sin egen vei å gå for å oppleve optimal lykke.....

Postmannen

er vi noen gang glad i.....Spesielt når vi får koselige brev, minimalt med regninger og andre gode nyheter....
Men noen ganger så er vi ikke fullt så glad i postmannen.....Akkurat det med regninger det er jo så, det koster å leve, både strøm, tlf og andre utgifter må jo betales okke som.....Og det råder jo ikke den stakkars postmannen over, han får jo ikke gjort noe med størrelsen på strømregninga eller hva det måtte være.....Men det er ganske ålreit når man gang på gang har sendt brever i retur fordi det ikke er noen med det navnet på den konvolutten på denne adressen, at det da ikke kommer flere.....Men kun til husets folk her, som faktisk bor på adressen:-) Men neida......Ny postkasse med tydelig merket navn i store bokstaver hjalp visst ikke.....Lurer på om jeg må sette opp et skilt jeg hvor det står at her bor det verken, Gundersen, Olsen, Larsen, Svendsen og alle de der.....Her bor vi (vårt navn) og KUN(vårt navn).....Hmmmm.....En tlf til postkontoret ja.....Hmmmmm...Får se om det hjelper da......

Livet er ikke

en gave man kan få uten å gjøre en innsats selv for å få det livet en ønsker.....